En radikalisering mellom ulike verdener?

Jeg er nå tilbake i Norge. Kom hjem i går kveld. Det er rart, det der, å hoppe fra en verden til en annen på så kort tid. Det slår meg alltid når jeg går ut av flyet på Gardermoen hvor rart det er. Men det er jo forsåvidt det jeg har gjort de siste seks ukene også, hoppet ut og inn av ulike menneskers totalt forskjellige verdener. Tirsdag var jeg i Tel Aviv. Jeg vasset i vannet og nøyt godt varmt solskinn, selv om temperaturen ikke var varmere enn at jeg hadde på meg genser. Skyskraperene var rett bak meg og tidligere på dagen hadde jeg spist meg god og mett på en høyst moderne "sjokoladerestaurant" kalt Max Brenner. Livet i Israel kan være veldig moderne og vestlig. På onsdag dro jeg til Vestbredden. Jeg skulle besøke Randi (ei venninne fra Oslo) i Tul Karem. Tul Karem ligner ikke på Tel Aviv. Det er en typisk arabisk liten by (i alle fall i mitt hode). Mange små butikker, hektisk marked, bønnerop fra moskeen og egentlig ganske skitten. Randi jobber som ledsager gjennom et program i regi av Kirkens Verdensråd. Intensjonen er å støtte palestinske sivile som er hardt rammet av okkupasjonen. Deler av jobben hennes består av observasjon på ulike "check pointer" og "gater". Torsdag morgen fikk jeg være med til en såkalt "jordbruksgate". Dette er en port som bønder kan passere for å komme til jordbruksområdet sitt. Muren som ble begynt opprettet mellom Vestbredden og Israel i 2002 følger ikke "green line" som er grensen fra 1967 mellom disse to områdene. Ganske mange steder går muren langt inn på Det palestinsk territoriumet (dvs på Vestbredden), slik at den blant annet skiller folk fra jordbruksområdene deres. Dette er ofte områder som har vært i familiene i generasjoner, og som er folks levebrød. For å kunne passere porten må bøndene ha lovlig tillatelse fra israelske myndigheter (denne gis maks for tre måneder av gangen) og de må gå gjennom en sikkerhetssjekk. Vi ankom porten klokken seks på morgenen. Sakte og sikkert kom det en tilstrøm av mennesker og stilte seg opp for å passere når de israelske soldatene kom klokken halv sju. Flere vi møtte var tydelig frustrerte og sinte over at de ikke kunne komme til jordbrukslandet sitt uten å måtte bli sjekket. Muren har gjort livet enda vanskeligere for dem. Om de for eksempel manglet noe redskap eller fikk problemer med traktoren er det ikke bare å stikke hjem å fikse dette. Denne porten er kun åpen tre halvtimer om dagen. Den er også kun åpen tre dager i uken. Men de er egenlig heldige nå. Porten er ny, og før måtte de benytte seg av en annen port. Totalt brukte de da en time lenger hver vei for å komme seg til og fra landområdene sine. Imidertid må de fremdeles benytte seg av denne andre porten de fire andre dagene i uken. Jeg merker jeg blir provosert. Og lei meg. Livet er tøft for mange. Senere på dagen besøkte vi en skole der engelsklæreren sa at det eneste som kunne fungere nå var væpnet kamp. Mens vi satt og hørte på han, hadde elevene morgensamling ute på skoleplassen. Jeg fikk oversatt at ett av ropene som vi hørte fra de betydde "fri palestina". På kvelden er vi med til en "checkpoint", det vil si et sted der samtlige må vise legitimsasjon og gyldige tillatelser for å kunne passere. Vi kommer i snakk med en israelsk soldat. Han gjentar det jeg hører mange israelere sier; "We need security". Sikkerhet er også en av de aller viktigste skillelinjene i israelsk politikk, og har nok bidrat til at flere stemte til høyre i valget for et par uker siden, og at Netanyahu nå blir landets nye statsminister. For meg virker det som det skjer en radikalisering både på Vestbredden og i Israel. Dette gjør meg trist og lei. Jeg er spent på hvor lenge trykket kan holdes nede på Vestbredden. Og jeg ser virkelig ikke helt hvordan denne konflikten kan løses. Og om jeg hadde kunne gjort det, tror jeg at jeg ville blitt berømt, for det virker ikke som så mange andre heller klarer å komme opp med smarte løsninger.