En radikalisering mellom ulike verdener?

Jeg er nå tilbake i Norge. Kom hjem i går kveld. Det er rart, det der, å hoppe fra en verden til en annen på så kort tid. Det slår meg alltid når jeg går ut av flyet på Gardermoen hvor rart det er. Men det er jo forsåvidt det jeg har gjort de siste seks ukene også, hoppet ut og inn av ulike menneskers totalt forskjellige verdener. Tirsdag var jeg i Tel Aviv. Jeg vasset i vannet og nøyt godt varmt solskinn, selv om temperaturen ikke var varmere enn at jeg hadde på meg genser. Skyskraperene var rett bak meg og tidligere på dagen hadde jeg spist meg god og mett på en høyst moderne "sjokoladerestaurant" kalt Max Brenner. Livet i Israel kan være veldig moderne og vestlig. På onsdag dro jeg til Vestbredden. Jeg skulle besøke Randi (ei venninne fra Oslo) i Tul Karem. Tul Karem ligner ikke på Tel Aviv. Det er en typisk arabisk liten by (i alle fall i mitt hode). Mange små butikker, hektisk marked, bønnerop fra moskeen og egentlig ganske skitten. Randi jobber som ledsager gjennom et program i regi av Kirkens Verdensråd. Intensjonen er å støtte palestinske sivile som er hardt rammet av okkupasjonen. Deler av jobben hennes består av observasjon på ulike "check pointer" og "gater". Torsdag morgen fikk jeg være med til en såkalt "jordbruksgate". Dette er en port som bønder kan passere for å komme til jordbruksområdet sitt. Muren som ble begynt opprettet mellom Vestbredden og Israel i 2002 følger ikke "green line" som er grensen fra 1967 mellom disse to områdene. Ganske mange steder går muren langt inn på Det palestinsk territoriumet (dvs på Vestbredden), slik at den blant annet skiller folk fra jordbruksområdene deres. Dette er ofte områder som har vært i familiene i generasjoner, og som er folks levebrød. For å kunne passere porten må bøndene ha lovlig tillatelse fra israelske myndigheter (denne gis maks for tre måneder av gangen) og de må gå gjennom en sikkerhetssjekk. Vi ankom porten klokken seks på morgenen. Sakte og sikkert kom det en tilstrøm av mennesker og stilte seg opp for å passere når de israelske soldatene kom klokken halv sju. Flere vi møtte var tydelig frustrerte og sinte over at de ikke kunne komme til jordbrukslandet sitt uten å måtte bli sjekket. Muren har gjort livet enda vanskeligere for dem. Om de for eksempel manglet noe redskap eller fikk problemer med traktoren er det ikke bare å stikke hjem å fikse dette. Denne porten er kun åpen tre halvtimer om dagen. Den er også kun åpen tre dager i uken. Men de er egenlig heldige nå. Porten er ny, og før måtte de benytte seg av en annen port. Totalt brukte de da en time lenger hver vei for å komme seg til og fra landområdene sine. Imidertid må de fremdeles benytte seg av denne andre porten de fire andre dagene i uken. Jeg merker jeg blir provosert. Og lei meg. Livet er tøft for mange. Senere på dagen besøkte vi en skole der engelsklæreren sa at det eneste som kunne fungere nå var væpnet kamp. Mens vi satt og hørte på han, hadde elevene morgensamling ute på skoleplassen. Jeg fikk oversatt at ett av ropene som vi hørte fra de betydde "fri palestina". På kvelden er vi med til en "checkpoint", det vil si et sted der samtlige må vise legitimsasjon og gyldige tillatelser for å kunne passere. Vi kommer i snakk med en israelsk soldat. Han gjentar det jeg hører mange israelere sier; "We need security". Sikkerhet er også en av de aller viktigste skillelinjene i israelsk politikk, og har nok bidrat til at flere stemte til høyre i valget for et par uker siden, og at Netanyahu nå blir landets nye statsminister. For meg virker det som det skjer en radikalisering både på Vestbredden og i Israel. Dette gjør meg trist og lei. Jeg er spent på hvor lenge trykket kan holdes nede på Vestbredden. Og jeg ser virkelig ikke helt hvordan denne konflikten kan løses. Og om jeg hadde kunne gjort det, tror jeg at jeg ville blitt berømt, for det virker ikke som så mange andre heller klarer å komme opp med smarte løsninger.

Sudanesere i Israel

I dette landet finnes det mange forskjellige folk. Til og med en god gjeng fra Sudan. Og Sudan er liksom litt mitt land da. Aa ha bodd ett aar i Khartoum som 10-aaring har jo trygt sagt satt sine tydlige spor.

Dette er folk som har reist langt. De jeg har truffet er stort sett fra Soer-Sudan. De har gjerne bodd noen aar i Nord-Sudan, det vil da si Khartoum. Saa har de dratt videre og bodd noen aar i Kairo. Og saa har de kommet hit. Og det med flyktninger er en ny utfordring for Israel. Landet er en mester paa joedisk immigrasjon, men hva gjoer man naar flyktningene kommer? Vel, myndighetene har stort sett ikke gjort noe. Om de har vaert paa doedens rand har de faatt sykehusopphold, men hus, mat og jobb har det ikke vaert store bidrag til. Og saa er det jo dette med lovlige og ulovlige opphold da. Og den delen er forstaalig. Men paa meg virker det som om det ikke er et system ift ventetiden paa svar om de faar opphold og orgnisering ift eventuell utvisning.

Uansett, saa er da disse menneskene her naa og de har det toeft! Det Israelske Bibelselskapet proever aa hjelpe. Forrige uke var jeg med Brent og Simon til Arad som ligger ca 1,5 timer soer for Tel Aviv. Bilen var fullasta med mat og tepper. Paa taket hadde vi et hoeyt teppelast, slik at det gav meg assosiasjoner til bilder man ser fra India. Det aa gi ut tepper og mat er ikke det jeg er mest for naar det gjelder bistand til mennekser i noed. Men naar behovet er stort og ressursene smaa, ser jeg jo at det om mulig ikke er saa dumt en kort stund.

Vi var paa hjemmebesoek hos cirka 8 familier i Arad. Kan trygt si at det er litt flere enn det jeg pleier aa besoeke en dag i Raelingen flyktninge- og inkluderingstjeneste. Det var mange unge moedre. Og flere var alenemoedre uten mulighet til aa jobbe. Men heldigvis var det i flere av familiene fedre og ektefeller som hadde jobb. Men spoersmaalene stod i koe: kan dere hjelpe meg med aa faa visum? Kan dere hjelpe meg aa betale husleie? Jeg er syk, kan dere hjelpe meg aa betale lege? Informasjon og veiledningsbehovet var tydelig. Det var ikke saa mye som skulle til foer ting hadde vaert litt lettere.

Det israeske bibelselskapet har imidertid noe begrensa muligheter til aa hjelpe. Hva som kommer til aa skje med de menneskene vi besoekte og de andre sudaneserene her i landet er uvisst. Flere droemte om en fremtid i Europa, og for noen er nok dette landet bare en mellomstasjon. For en del er de her kanskje for aa bli. Jeg haaper at israelske myndighetene ikke slipper unna, men tar tak i denne nye utfordringen som har dukket opp.

Stress med kulturelle koder

Jeg har alltid tenkt at jeg er god med kulturelle koder. I alle fall stort sett, og med noen pinlige unntak. Forrige uke var en av de gangene dette ble utfordret. Jeg har jo reist mye, men ikke i muslimsk kontekst. Saa det er klart at her er det mer aa laere.

Jeg var i Bir Zeit paa Vestbredden og skulle vaere med paa et studentsenter. I forkant ble det snakk om hvilke koder man som jente maa forholde seg til. Det var stort sett gutter paa dette senteret. Jeg ble forklart at jeg ikke skal hilse paa en mann uten at han tar initiativ, jeg skal ikke se en mann inn i oeynene, jeg skal ikke starte en samtale med en mann. Jeg skal rett og slett overse alle av det mannlige kjoenn til de ser meg. Besoeket paa studentsenteret ble egentlig bare stress. Jeg turte ikke se paa en eneste en av gutta og det var jo ingen jenter der. Slik at det jeg saa paa den tiden jeg var der, var en dataskjem! Lenge siden jeg har foelt meg saa overlegen. Tror at min oppfoersel om mulig var noe overdreven og at den nok kan justeres noe.

Gamlebyen

I dag har jeg hatt fridag. Den har jeg blant benyttet til å vandre rundt i gamlebyen her i Jerusalem. Som sagt i mitt forrige innlegg er gamlebyen virkelig et facinerende sted. Kun 0,9 km2, men det er ca 35000 mennesker som bor der. Med andre ord er det et fullpakka område. Det består av fire ulike kvartaler; det muslimske, det kristne, det jødiske og det armenske. De tre første synes jeg i og for seg er logiske, men jeg har lurt litt på hvordan armenerene klarte å skaffe seg et eget kvartal. En samtale med en av Ingjerds kollegaer i PBS som er halvt armensk, kan i alle fall bidra til å forklare hvordan den armenske befolkningen her er såpass stor. Under det armenske folkemordet i 1915 var den Romersk-Katolske kirke vellvillig til å ta imot armenerene i Jerusalem. Jeg tror at de allerede før dette hadde et eget område i gamlebyen, men det kan i alle fall bidra til å forklare at de har klart å holde på det. De ulike kvartalene er ganske så forskjellige, og kontakten mellom de er visstnok minimal. I den muslimske delen er det full fart og kjøpemennene tar helt av i sine forsøk på å få solgt sine varer. Jeg tror det er denne delen jeg liker best, men samtidig blir man skikkelig sliten. Inntrykket er at de andre delene er mer rolige.

Jeg tror det skal mye til at jeg ble lei av gamlebyen. Så mange krinkelkroker og småveier, og så mange forskjellige folk.

Klagemuren ligger i gamlebyen. I dag var det blant annet flere bar mitzvah sermonier som foregikk der. Dette er en type jødisk konfirmasjon. Spennende å observere. Mennene og kvinnene har adskilte steder å be på ved klagemuren. Bar mitzvahen foregikk på mennenes side, mens kvinnene stod å så over gjerdet og heiv godterier på følget (ikke det at jeg vet hvorfor... ). Det var masse bønn og ulike ritualer. Gøy å følge med på.

Tur til Jordan

Hmm, jeg er visst foreløpig ikke helt inne i bloggeverden. For da burde nok denne bloggen blitt oppdatert litt oftere, men jeg skal prøve på å bli flinkere.

Jeg har nå vært her nede halve praksisperioden og tiden har virkelig flydd avgårde. Det er helt sprøtt! Det er så mange inntrykk og så mye som har skjedd.

I helgen har jeg vært på helgetur til Jordan sammen med Hans Eskil og Silje. Vi har besøkt Petra og Aman. Petra blir av enkelte omtalt som verdens åttende underverk. Naturen i Jordan er anderledes enn det meste annet jeg har sett. Det et ørkenland og området rundt Petra består av store flerfarga sandsteinfjell. Petra er en gammel by som er uthogd i dette fjellet av Nabateaene som bodde i området ca 200 f.kr. Arketekturen var helt fantastisk. Virkelig facsinerende! Det å reise rundt utenom turistsesongen kan ha sine fordeler. På det lokale poshhotellet fikk vi god service og ble til og med kjent med kelner Mustafa som tok oss med på biltur slik at vi fikk sett ytligere mer av området.

Aman, som er hovedstaden i Jordan var en overraskelse. Med fare for å høres blond (no offense) ut var det et sjokk å tre ut av taxien utenfor hotellet. Det viste seg at det området av byen som vi hadde booket oss inn på var i den mer konservative delen, slik at det å være kvinne i tettsittende genser uten hijab gikk ikke upåvirket henn. Resten av kvelden ble jeg vandrende rundt i Hans Eskil sin romslige vindjakke og håret i strikk, noe som i alle fall føltes litt mer behaglig ut. Det slo meg at jeg i voksen alder ikke har vært et sted der samtlige kvinner var så tildekket. Imidlertid fant vi i løpet av kvelden ut at de ulike bydelene var veldig ulike og at det i andre deler var mer moderne og vestlig.

Selv om kontrastene var veldig tydelig i Aman og Jordan vil jeg si at dette er bare enda mer tydelig i Israel og på Vestbredden. Kontraster mellom folkegrupper, kontraster mellom folk av ulike religioner, kontraster mellom tradisjonelt og moderne , kontraster mellom rik og fattig. Det er facsinerende og vandre rundt i gamlebyen i Jerusalem og se alle de ulike menneskene. Konservative jøder kledd i flosshatt og lange kapper, sekulære jøder kledd i dongri, arabiske kjøpemenn kledd i tradisjonelle hodeplagg, kvinner i hijab, turister... rett og slett ett sammensurium av folk. Det er også facsinerende og reise fra små tradisjonelle landsbyer på Vestbredden til den moderne metropolen Tel Aviv som ligger bare litt over en time unna. Jeg digger dette og merker at det gir meg energi å se og lære mer om disse ulikhetene.

Klostertur, omvisning i Jerusalem og flyktninger i Tel Aviv

Jeg vil tro at samtlige hjemme i Norge nå tenker at jeg er super oppdatert på situasjonen i Gaza og har hørt den ene ille historien etter den andre. Det er faktisk ikke tilfelle. Selv om Gaza bare er to timer unna Jerusalem, føles det ikke slik. Det virker på meg som folk er dritlei krig og at de ikke orker å snakke så mye om det som foregår. Det spiller nok inn at jeg ikke kjenner folk godt, men det som slår meg er at livet går i stor grad sin vandte gang for veldig mange.

For meg går det i ett. Og det er gøy! I alle fall når jeg fikk meg en dag i går der jeg fikk sove til klokken halv tolv. Deilig å innhente litt tapt søvn.

På søndag var vi på tur til et katolsk kloster som heter Dar Jamal, i Beit Shemesh. Nicola og Joseph, som er kamerater av Ingjerd var guidene våre. Hans Eskil, som jeg er her i praksis med og Silje, som er voluntør i Det Palestinske Bibelselskapet var også med. Det var en gøy dag!

Mandag var jeg og Hans Eskil på omvisning i Jerusalem sammen med fem studenter fra Gå ut senteret (GUS). Fikk omvisning i deler av gamlebyen (eller rettere sagt city of David) og i Peter kirken.

I går var jeg med som engelsklærer på et kurs for sudanesiske flyktniger i Tel Aviv- noe som gikk rett inn i hjertet mitt. Mange som ikke har opphold og som lever under veldig ille forhold her i landet. Gleder meg til å lære og høre enda mer om dette arbeidet i ukene som kommer.








Jeg får god kontakt med en lokal rabbi i Gamlebyen :)















Fra turen vår til Dar Jamal; det katolske klosteret.

















Flott utsikt fra toppen av klosteret... For ikke å snakke om flotte damer... :)

















Yeah, så gøy!

















Meg, Ingjerd og Silje


















En flott kirke ved klosteret






















Hele gjengen samlet

Min første uke

Yeah, jeg har nå fått meg egen blogg! Stort! Og den er ROSA, får se hvor lenge det varer...

Vil bare at alle skal vite at jeg har det fint i det store utland- eller rettere sagt i Israel hvor jeg befinner meg nå. Det er faktisk ganske så rolig å fint her, i alle fall ikke noen strørre ting jeg har vært bort i. Jeg er her i diakonipraksis hos min gode venninne Ingjerd som jobber i Det Palestinske Bibelselskapet (PBS).

Bor i Jerusalem hos Ingjerd, men vi har også vært en del på Vestbredden. Har opplevd utrolig mye den første uken jeg har vært her nede. Kan nevne tur til Dødehavet på mandag, tur til Bir Zeit på Vestbredden på tirsdag og dramaundervisning med Operation Palestinian Children and Youth (OPCY) på onsdag. Torsdag var vi i Jeriko, hvor vi blant annet var på hjemmebesøk hos en nydelig dame som bodde rett under Mount of temptation (der Jesus ble fristet). Utsikten fra hjemmet hennes var fantastisk, og det var stort å sitte på verandaen hennes å drikke arabisk kaffe og se ned på Jeriko by ( som er en oase) midt i flott ørkennatur. På fredag spiste vi fårikål sammen med en nydelig palestisk famile med seks barn, mens i dag har vi igjen vært til Jeriko en tur. Vel, dette var min først uke i korte trekk. Vet det var kort og enkelt, men gir i alle fall et lite innblikk. I kveld har vi vært så slitne at vi har ikke orket annet enn å ligge på sofaen hjemme hos Ingjerd å se på film. Skikkelig digg!